Selve langfilmen er en skuffelse.Det stilles følgende krav til regulering av stadionområdet.
Det er noe irriterende konstruert over manuset som regissør Daniel Sanchéz Arévalo selv har skrevet. Her skal vi tro på at en ung mann overtales av sin eldre bror, fengselsfuglen, til å ligge med en kvinnelig innsatt bare fordi selvsamme fengselsfugl ikke greier å gjøre henne gravid.
Jaha ja. Gjett hvordan det går.
Men manuskonstruksjoner kan man saktens godta hvis de formidles av skuespillere med glød og temperament. Det blir det mindre og mindre av utover. Quim Gutiérrez har et ansikt av det slag som glor dystert på deg i modellblader. Men han greier ikke å levere et spill som får oss interessert i de følelsesmessige kvalene til hovedpersonen Jorge.
Langt mer gnist har Antonio de la Torre som fengselsfuglen. Men det hjelper lite ettersom manusforfatteren lenge glemmer å ha ham med i storyen.
I stedet tværer regissøren ut lidelsene til Jorges kamerat, Israel. Men skuespiller Raúl Arévalo får meg bare måtelig interessert.
Det er noe underlig masete og søvndyssende over filmen på en og samme tid. Så gjenstår muligheten for god, spansk erotikk. Men heller ikke de scenene har kraft nok til å løfte opplevelsen ut av kjedsomheten.
Da er det langt mer sting over «Spandexman». Ikke et ord blir sagt. Men det visuelle universet Peers skaper, er både tragikomisk og originalt. Spander billetten på kortfilmen, er mitt tips.
kristin.aalen@aftenbladet.no