Det er nemlig sånn at du tror du skal få se en annen film enn den du får.
Noen menner ser ut som om de har ryddige skrivebord. Alle med sunt vett vet at folk med ryddige skrivebord torturerer smådyr og etter hvert blir seriemordere, så da denne mannen skal ta med seg ei tilsynelatende hormonrik studentkollega (Emily Blunt) i bilen for at hun skal komme hjem til jul, aner du seriøs uråd. Antakelig kommer han til å sy støvsugerposer av huden hennes.
Det blir ikke bedre da bilføreren tar en avsides, snødekt backroad langt fra folk, inn i et slags Indre Telemark der verken mobilen eller FM-radioen virker.
Så kjører de utfor veien og blir stående fast i snøfonn uten spade. Vil psykopaten forgripe seg på passasjerens vintertøy?
Egentlig ikke. Men så kommer den første stavreren langs fylkesveien. Aha, innavl! Er dette en blanding av «Picnic med døden» og «Natt på Manhattan»? Du er langt utenfor biotopen din, og der er alle perverse? Ultmann bor antakelig her med finnskogbikkja og konglekuene sin. Men nei igjen. Dama får inn radioprogram fra 1953, og noen av zombierøkteren Wes Cravens venner er visst blitt dumpa langt fra folk. Jeg prøver å ikke røpe noe. Jeg klarer det ikke.
Genre-filosofi: Mange grøssere og thrillere er bare overfladiske framvisninger av forbigående ansiktsuttrykk. I noen gode ser prøvelsene mer som bilder på menneskenes nesten uutholdelige klaustrofobi når «no way out»-syndromet melder seg. Legen sier nei. NAV sier nei. Sosialkontoret sier nei. Politikeren nede i veien sier nei. Alle sier nei. No way out of here, said the joker to the thief. Dette er en av de sugne skjebnethrillerne, og den er veldig god.