Den ble laget for TV i 1998, og blir antakelig sendt ut på DVD nå fordi USA befinner seg i et beslutnings-skille som minner om Vietnam på begynnelsen av 1970-tallet.
Bill Paxton spiller en ihuga amerikansk småhauk. Han er nesten like begeistret for kriging som han er for kvinnemisbruk, og han er en virkelig person. Det er ikke ofte at det blir laget biografiske krigsfilmer som framhever hovedpersonens utroskap. Det gjør denne, muligens for å portrettere en mann som i grunnen ikke tenkte nøye gjennom noe han gjorde, men reagerte med en feltbasert, militær spontanitet.
John Paul Vann starter som en vennligsinnet, men halvgalen rådgiver i Vietnam på 1960-tallet, men etter at Pentagon nekter å høre på ideene hans, vender han tilbake som nødhjelps-koordinator og ender som landsbybomber på begynnelsen av syttitallet.
Historien fortelles med en uutgrunnelig blanding av ufrivillig humor og utilslørt begeistring. Den kommer fra ei bok om Vann, og det virker som om filmen er laget av en mann som vet at han bør være imot Vietnam-krigen samtidig som han syns Vann var en herlig fyr.
Gamle fredsfolk vil glede seg over at Kurtwood Smith spiller general Westmoreland som om han var en idiot.