Vitenskapskvinnen Frankenstein heter Victoria til fornavn, og fordi den lille sønnen dør i sykehusseng, blander hun DNA-et hans inn i organisme-forskninga si. Uetisk? Jepp. Ulovlig? Jepp. Steinteit? Jepp. Men det betyr at den arme dama får et morsforhold til århundrets mest fantasifulle celledeling, etter at et ubeleilig lynnedslag har satt i gang livsfunksjoner i plasmamasse som likner flere kilo medisterdeig fra ferskvaredisken til Helgø's.
Egentlig syns jeg det er litt rart at en skapning som grodde ut av Norgesglass, har navle. Men OK. Rarere ting skjer. Det er verre at en egentlig streit SV-thriller blir så sentimental at det er rett før noen forlanger at folkevognene skal ha stemmerett. Det er også ei hekkans plage at alle filmer nå for tida skal ta livet av små barn. Barna er blitt tåre-objekter i de voksnes spenningsbehov, og det føles ekkelt.