Dennis Quaid spiller en dyster akademiker, for han mistet kona si for noen år siden og bor alene med akademisk overstimulert datter. Etter et professorklønete uhell med borttaua bil, treffer han den tidligere eleven Sarah Jessica Parker, som går med vinterluer og likner en Narnia-alv.
Filmens usjenerte joker er Quaids bror Thomas Haden Church. Han ankommer i det undertøyet Lee Marvin brukte i «Balladen om Cat Ballou» og setter fart i familiens tilstivna cerebral-harmoni.
Først er han grusomt irriterende. Siden blir både du og til og med jeg sjarmert av slektningens upåvirkelighet og handlingens uforutsigbarhet. Det blir for eksempel sånn at Quaid og Parker blir kjærester og sex-partnere, et forhold som gjør meg like nervøs som hvis Madonna flyttet sammen med Kjell Magne Bondevik. Jeg har aldri klart å forestille meg at Parker hadde sex, og Dennis Quaid virker egentlig også for distrahert til å finne fram til kroppsdeler.
Ellen Page spiller den snobbete dattera, og hun er velgjørende arrogant, for kompromissløse barn funker alltid greit på film. En slags bibliotekets lille My. Det er hyggelig. Det er søtt.