Den amerikanske inderen har diktet en litt pinlig historie om at trærne er blitt så leie av menneskenes forurensning at de gjør opprør.
Det er ikke bare forferdelig utakknemlig av trærne som faktisk lever av den CO2-en vi masseproduserer. Som underliggende kunstnerisk alvor i en underholdningsfilm er det like stjerneteit som om «Poltergeist» ble framstilt som en avsløring av at TV er skadelig for barn. Vi lever i en tid da massepsykotisk politikk-hype i vesentlig grad har erstattet kritisk tenkning og patetisk plakatalvor i vesentlig grad erstatter flertydighet i kunst. Det føles som å være tilbake på den dachs-glade naivismens gründer-tiår på syttitallet.
«The happening» er ganske spennende som thriller, hvis man godtar Shyamalans form, som alltid er så pompøs at man føler trang til at en pasjonsprosesjon kommer stigende. Mark Wahlberg og hans bekjente stikker av fra New York da tilsynelatende luftsmitta Central Park-gjengere starter masse-selvmord. De leter seg fram til de vane-gales avsidesland, og så oppdager de etter hvert at naturen er helt på trynet.
I løpet av ferden blir det åpenbart hva en kunstner kan skildre og hva han burde holde seg langt unna. «The happening» er en fantastisk skildring av frykt, der de fornærma trærne blir en metafor for det meningsløse, udefinerte i den eksistensielle uroen. Så lenge filmen forteller den enkle følelseshistorien «noen kommer og tar oss, men vi vet ikke hvem det er», funker den som bevissthets-stimulans. I det øyeblikket den ramler ned på det utbrukte «vær snill med naturen»-temaet, dør filmen som om den skulle vært en UNICEF-kampanje.
For å si det enda tydeligere: Hvis en kunstner vil si noe om palestinerne, maler han ikke bilder av palestinere, han maler bilder av noe helt annet som får folk til å tenke på palestinerne. Det er forskjellen på sjel og kneipp. «The happening» er kneipp.