Og moro er det. En gang i tida vandret den flegmatiske dr. Kimble rundt i like mange TV-episoder som det var lys på juletreet, og folk følte at livet var uutholdelig spennende. Nå skvetter biler og busser, pyrotekniske overfall, heisekraner, robotfly og høyspentmaster som epileptiske spurver, og selv den minste skrue treffer akkurat det hvor Den Store Hjerne har planlagt. I de moderne «Jaget»-filmene oppstår det mirakler som til og med katolikkene ville ha redigert ut av Det nye testamente.
Men moro er det som sagt. Shia LaBoeuf tilhører den nye mannshelten som ikke kan noe for noen ting og egentlig ikke vil slåss. Han er som Cary Grant i «Mannen som visste for mye», en fyr som ikke skjønner ka helsike som skjer. En fæl dag blir hybelen fylt til randen av moderne våpen, og så kommer FBI og tar ham. Redningen er dobbelt så usannsynlig som dinosaurenes gjenkomst, og plutselig blir han og alenemora Michelle Monaghan styrt av kjølig telefonstemme gjennom størsteparten av USAs østkyst.
Tilfeldighetenes presisjon er fantastisk, og folk som driver med datavedlikehold vil gråte av latter. Men moro er det som sagt. Og Billy Bob Thornton er en fryd.
Jeg må innrømme at jeg elsker filmer der de skal sprenge presidenten. Og siden regissør Caruso først har æret Hitchcock, er det naturlig at han også sender noen varme tanker til Kubrick og hans HAL. Filmen med den opprørske computeren het «2001». Husker du hva som skjedde i 2001? Uuuuh!