Denne filmen handler om 11 år gamle Stefek som forsøker å hjelpe skjebnen med å bringe den bortkomne far tilbake, og om hvordan han selv, den forlatte moren og den ansvarsfulle storesøsteren har ulike måter å takle savnet på.
Den langsomme, oppstykkede handlingen finner sted i en polsk småby. Stefek tilbringer dagene med å rusle gatelangs, og han leker langs toglinjene, som tilsynelatende er svært mangelfullt sikret. På togstasjonen oppdager han en mann han tror er faren, og ved hjelp av et par tinnsoldater, søsterens kjæreste og skjebnen sjøl tar han noen grep for å få familien samlet igjen. Innsatsen er det ingenting å si på, men det er som kjent ikke alltid like lett for barn å få voksne til å ta til fornuften og se det som er rett foran nesa deres.
De ulike rollefigurene er stillferdig skildret, de fleste av dem forblir ganske perifere, men forholdet mellom bror og søster legges fram tydelig, ujålete og usentimentalt. Hun sliter med å være en slags reserveforelder samtidig som hun gjør fåfengte forsøk på å avansere i yrkeslivet. Alt går langsomt, slik det gjerne gjør på varme sommerdager. Stefek representerer barnlig håp i en verden befolket av voksne som flyter med strømmen i et slags evig gråvær. Ellers skjer det ikke så veldig mye.