Den 27. mars i år kom så vidt våren med sine løfter om sol— og regn-oppganger. Jeg så damedramaet «Bonneville» på kino og ga det en irritert toer-terning fordi noen framstilte kvinner over femti som gråtkvalte pleddpyser.
Forleden så jeg om igjen filmen der Jessica Lange, Kathy Bates og Joan Allen reiser i åpen bil fra Utah til California (også en mental utviklingsferd), og da ble jeg dypt rørt. Vi trenger kvinners tradisjonelle følsomhet når høsten kommer og Børsen faller.
Kvinner er sammen på en annen måte. De liker å bli beroliget av fellesskap, og derfor snakker de om alle slags ting og skaper en atmosfære av total eksponerthet rundt seg. Ingen hemmeligheter. Ingen frykt.
Filmen ville selvsagt vært morsommere hvis damene i bilen drepte noen, men jeg oppdaget med vantro at det trengte jeg egentlig ikke. De modnende damene spiller mildt opprørske mormonerkvinner som kjører så fort på saltslettene at lokket fyker av urna med Jessica Langes ektemann, sånn at vinden tar ham tilbake til opphavene. Banaliteter er flotte når man gjør så lite vesen av den som i «Bonneville». De tre skuespillerne balanserer tilbakeholdenhet og spontanitet, og de kunne ha spasert på en smal tanke over Lysefjorden.
Det er også en fantastisk ting ved modne kvinner at når de først har satt seg ned, så sitter de der til hjemmehjelpen kommer. Midt i DVD-en kunne jeg ta meg tid til å tisse, flytte pannekakerøre inn i kjøleskapet og hente en halvliterboks med té, som det het i det gamle, skikkelige Aftenbladet (fred over minnet). Da jeg kom tilbake fra avviket, var alt helt uforandra, for filmen gjenskaper også en nydelig følelse av forlengelses-fortid. Damene fra Utah er skjørtete og skikkelige og rare. På det utforskende sekstitallet da medsøstre drev flatlusfarm i rockens backstage, kjøpte de antakelig sitt første strykejern med vann inni. Det er noe tilbakeskuende og voksent ved denne roadmovien. I motellscener opptrer for eksempel Joan Allen i hvit, tilknappa bomullsnattkjole, og du kan forestille deg hvordan fortidas menn lette etter sin aller mest elskede som om den var en pusekatt i ei snøhule.
Etter hvert sang Bob Dylan, og som vanlig tilga jeg verden alt fra pyramidene til grandiosaen.
«Bonneville» unngår sentimentaliteten fordi den later som om akkurat det skjellsordet ikke finnes. Kvinner er bare skjønne skapninger som sitter i månelyset og snakker til sin elskedes aske. Det er godt å være mann når de bryr seg og viser det.