Jeg kunne nevne en hel skatteliste med kjente navn på hvem som ikke kommer til å like den, sjøl om filmen har aner som det lukter antikvitetssjappe av. Her spøker Chandler-gjengen og dens bylivs-dystre lidelses-pulp. Filmen kommer fra musikkvideo-folkets beste stunder, da den moderne stemningsfilmen ble unnfanga med så djupe skygger og så mye blått at det bare fantes halve folk og kubistiske bygninger. Melankoli-orienterte okkultister som Gabriel Knight og Harry Angel står for en del av farenskapet, og mister Dolby som tilførte skyte-estetikken sin omfangsrike hammertorden. Dessuten er altså Max Payne-skikkelsen handlet fra et dataspill, og dataspill er liksom fullkommengjørelsen av alle de nevnte elementene.
Jo. Egentlig burde konservatorene stikke innom. «Max Payne» er storarta trivialkunsthistorie.
Mark Wahlberg spiller politimannen Max Payne med hele sin volds-troverdighet.
Han sitter bak en desk i New York mens det snør dommedags-fnugg utenfor. Noen drepte kona og babyen hans, og mannen med smerten har aldri noen ro.
Det er ikke god tone å fortelle for mye om handlingen i filmer som dette, men den tar lysløypa gjennom bymørket. Her finnes nattas vrak, som ser flygende djevler før de blir revet i stykker. Her finnes de falne kvinnene i så røde kjoler at blod virker som uvesentlig ekstra-utstyr. Her finnes makro-morderen, de dystre russerne, de tvilsomme kapitalistene og triste politifolkene.
Den bildevakre action-krimmen er laget av noe så koselig som en ire, og John Moore sitter antakelig ute på landet og tygger saueull med senile lottovinnere resten av året. Men han lager film som en bydjevel.