Skildringen bygges opp rundt sjubarnsmor Maria Larsson. Kvinnen framstår gradvis som sterkere og stautere enn hennes lille, ytre skikkelse skulle tilsi.
Finlandssvenske Maria Heiskanen gjør en fin rolletolkning. Hun skaper en hustru og mor preget av en sjenanse og stillferdig væremåte som virker troverdig for en underklassekvinne på den tida. Samtidig tør hun å stå opp mot ektemannen Sigfrid når han utfolder seg med fyll, hor og spetakkel. Hvem er satt til å tolke den karen? Jo, min santen, Mikael Persbrandt stormer fram i naivt overmot. Han er periodedranker, roter med en elskerinne og øver vold mot kona. Rollen virker perfekt for en skuespiller av Persbrandts karakter.
Familiekrøniken bygger på minner fra Maja Larsson, ekteparets eldste datter. Flere detaljer er forhold vi har sett før (full familiefar, tjenestejente som blir seksuelt antastet). Men heldigvis vrir Troell også handlingen inn i ukjente spor. Slik fanger han oppmerksomheten på ny hos en tilskuer som nesten ramler av.
Det skal likevel ikke underslås at det tidvis er langtekkelig å følge familien fra 1907 og inn på 20-tallet. Den dramaturgiske motoren sviver ikke alltid så sterkt som den burde.
Men kjernen i storyen er frisk og vakker: Maria Larsson finner et kamera og lærer seg å fotografere. Det gir hennes liv en dimensjon som er større enn kinder og küche. Slik får vi også gleden av et gjensyn med den danske skuespilleren Jesper Christensen i rollen som profesjonell fotograf.
Kunsten å fotografere er utsøkt ivaretatt bak kamera av regissøren selv, godt hjulpet av Mischa Gavrjusjov. Så bærer man bare over med ujevn dramaturgi, er det perler å hente.
kristin.aalen@aftenbladet.no