I «The incredible hulk» er det den urolige fyrste, skuespilleren Edward Norton, som får superkrefter. Og ikke bare det: Han må slåss mot Bulken, en Pentagon-medisinert fascistgalning som spilles av Tim Roth.
Kan det bli bedre? Biler flyr som vasketøy i vinden. Den nye Bulken har ansiktet til McCain og ryggraden til hvalskjelettet i museumskjelleren. Så dundrer de sammen mens Steven Tylers følsomme datter ser på med skremt Crazy-blikk.
Alt ble perfekt i denne filmen. I starten sitter Norton gjemt bak portugisiske gloser i Brasil og spiser en slarvete kjøttdeigrett. Skjegget hans ser ut som tilbudsvare på grunn av utgått dato. Han har en mailvenn i USA som leter etter naturmedisinen mot hulkisme, men han har det ellers ikke godt.
William Hurt spiller napalmgeneral med så stort alvor at han likner den avdøde Paul Newman. Williams pentagonister finner Norton, og han må stikke av iført en rød hette som får rømlingen til å likne Eminem i et surrealistisk eventyrspill. Da pulsen går over 200, brøler hulken som en blanding av Tarzan og Satan, og så er det i gang. Han likner ikke Eminem lenger.
William Hurt er så bra at det nesten er vondt. Liv Tyler tilhører faktisk den unge eliten, og i en film som dette representerer hun en tegneserie-kvinnelighet som nesten ingen andre ville fått til. Hun er en av de få jentene som kan se ut som en tusj-illustrasjon.
«The incredible hulk» er ikke bare en guttefilm, for kvinner vil finne igjen brorsbindinger og brystfølelser som i sin tid førte til at de valgte å være heterofile. Sånn er yndlingsmannen. Mild som et underskjørt i sønnavind om dagen og et betongtyggende beist når natta kjem.
Mot slutten kommer Robert Downey jr. innom og antyder at den neste filmen kan samle The Ultimates – Captain America, Ironman, Hulken, Giant Man og Wasp.