På et flygende støv finnes et helt lite samfunn, og er vi ikke alle bare usynligheter på ett av universets fnugg? Bare den forskrekka elefanten Horton hører de usynliges rop om hjelp, for de andre dyra i skogen tror bare det de kan se. Ja, er det ikke sånn med alle, Thorleif?
Dr. Seus har skrevet historien, og dr. Seus hadde nok mange ting for seg. Elefanten er en fantastisk skapning, men ellers preges filmen litt av den nye trenden i barne-animasjoner: Voksensnakk er i ferd med å spre seg med like stor fart som nedgangstidene.
Poenget på stedet Hvemvik er at de får jordskjelv når Horton hopper. Man skulle tro at folk som bor på en fnugg i en jungel var nokså vant med plutselig bevegelse, men det er de altså ikke. Fnuggistene får panikk, og ordføreren tror det finnes noe der ute. Men tror alle idiotene på det store i tilværelsen? Åneida. De benekter alt de ikke kan se eller høre. Digre Horton hører små stemmer, som ustabile galninger pleier. Men tror kengumamma på at de finnes? Åneida. Hun forfølger den stakkars elefanten for hans trosretning.
Til slutt roper alle de usynlige i Universet: — Vi er her! Vi er her!
I en film som egentlig pløyer rundt i Polyanna-klok politisk snusfornuft, har det en slags poetisk kraft. Ellers er det en gøyal, men rotete film.