Fru Mø er nemlig en moden småborger-feminist som forsøker å dytte sine egne involverings-nevroser på verden med merkelige, men også sjarmerende resultater. Kua er et derivat av Uno-kule syttitallskvinner med utviklingspsykoser og urealistisk integreringstrang. Mamma Mø vil dykke i dammen. Hun vil sykle, klatre i trær, danse ballett og være venner med kråka. Han er også en virksom metafor for noe: En svart liten djevel med naturlig rytmefølelse, men en ustoppelig, selvopptatt klaging. Kråka graver seg ned i den ømme selvmedlidenheten at han ikke har venner, men han skjønner ikke at det er fordi han bare klager hele tida og ikke forsøker å komme nær noen.
Mamma Mø kommer så nær at hun til og med klatrer i trær for å kunne være nær kråka, og hun står på med en terapeut-ivrig klistringsteknikk som ganske riktig fører til at kråka til slutt resignerer overfor det tragiske: Han er så venneløs at han må ta til takke med ei ku. Han må ha med seg ei ku når han danser på isen.
Svensker er rare folk, og det kan være at de ikke har ment filmen sin sånn som dette. Barn i barnehagealder er så innkjørte med antropomorfe eufemismer at de koser seg med ustabile kuer, så de vil sikkert like filmen. Hjemme hos oss forsvant melkedyras anseelse da barnet oppdaget at de har pupper på tissen.