Nå skal jeg fortelle, så kan dere avgjøre sjøl: Det handler om et norsk høyreparti med innvandrerskeptisk profil. Der skal en ny leder velges etter formannen med speider-sleiken, og den hotteste kandidaten er en blond, pen ung, ugift kvinne. Så skjer det mange ting.
Marit Haug viser seg å være lesbisk, men hun benekter det i media. Parti-apparatet består av så utsøkt usympatiske folk at man føler seg hensatt til britisk raseri-realisme, og dessuten mangler samtlige integritet og vil forsøke å skjule den egentlige sannheten bak et uhyggelig attentat-mord.
Ganske tidlig flytter «Begravde hunder» seg fra å være krim med politisk motiv til å bli en skitten sjikane av gjenkjennelige partifigurer og et gjenkjennelig parti. Pamflett-iveren blir enda tydeligere ved at Veum er venn med en klok og snill og sympatisk indisk journalistinne. Antakelig den første greie avisreporteren i krim noensinne.
Da hjelper det lite at Siv Klynderud er en av de Veum-kvinnene som har stått best til hovedpersonen, og at Tom Remlov er en stilig, tungkinna partiformann. Robert Skjærstad spiller partisekretær med østerriksk malerkulde, og alt er i grunnen storarta. Bortsett fra at man merker hensikten og blir litt forstemt.
Men igjen bekrefter Veum-filmen det som kollega Wold og jeg snakker om hver dag: Det er for lite krim i bøker og på film. Vi hungrer.