«Kautokeino-opprøret»: Stivt skolefjernsyn

Her samler Nils Gaup utkledde fagfolk til så mange historiske tablåer at det ikke ville vært rart om Henrik Ibsen stakk innom og sa: «Assessor Brack kommer til middag. Jeg går inn til meg selv.»

Bildene er fine. Skikkelsene er høytidsstemte på en gammeldags NRK-måte, og du får den klare fornemmelsen av å være med når skuespillere bruker påskeferien sin til å spille et samisk Stiklestad-spel.

Hovedrolledama beholder ett ansiktsuttrykk i tjue minutter, så man skulle tro hun trente til å bli Madame Tussaud-dokke. Men hun funker i hvert fall på en slags Liv Ullmann-måte; når hun er i bildet, legger blikket seg alltid på henne.

Handlingen lener seg framover i form av flate stereotyper. Naturen er nok en gang tatt til fange i norsk film – hermetisert og brukt til øyevennlig ingenting. Bjørn Sundquist gjør en presterolle som ville vært dristig rundt 1950, men som i våre dager blir en politisk ond klisjé. Den svenske galningen Mikael Persbrandt spiller spritlanger med en fanatisk intensitet som kunne tilhørt en medisinskadd heavyrocker – men det skjer virkelig ikke særlig mye rundt ham.

Dette burde vært en hekkans handlingsfilm, for det kan Gaup lage. Her burde det vært urimelig fargerike figurer, småskau-sex, ville voldsomheter og usaklig høytsnakk med atomkjerne-temperatur. I stedet er «Kautokeino-opprøret» blitt en lojal gjenfortelling av folkloristisk romantikk. Skriv ei bok, heller.

Jeg gledet meg til opprøret og så for meg skarer med hatefull urbefolkning som utryddet de kvite nord-danskenes herredømme på Finnmarksvidda. Vel. De sloss litt på gårdsplassen og satte en butikk i brann. Vanlig onsdagskveld i Kvinesdal.

Men Læstadius er en fin fyr.