Temaet er politiet i Sør-Amerika. Det er ikke bra. Korrupt, voldelig og udugelig, men verst av alt er den fascistiske spesial-enheten BOPE, som kledd i svarte uniformer med historisk paradoksale dødningehoder rydder opp i den farlige slummen.
Fortellerstemmen i filmen tilhører kaptein Nascimento, som vil ut av krigssonen fordi kona har født en sønn. Han er en rolig og velartikulert mann, og den nesten egnerske stemmen står i en effektfull og nesten vittig kontrast til hendelsene, som slett ikke foregår i Kardemomme by. Paven skal besøke Rio de Janeiro, og av alle ting har har valgt å bo hos en biskop like ved slumstrøkene. BOPE skal sørge for at området roes ned til nivået for normal pavesøvn. Samtidig skal kapteinen velge en etterfølger, og smell om senn skiller to seg ut: Den overivrige Neto og den rolige Mathias. De to idealistene blir trente av både kaptein Nascimento og den brasilianske virkeligheten — og så blir de som de må bli.
Skildringene fra favelaen er visuelt og lydmessig overmannende. Mange filmer har håndholdt kamera og kaos-klipping, men denne har skuespillere som fyller bildebitene med dynamiske, dramatiske ultrasjokk som utvikler en tilnærming til filmen som er mer avhengighet enn egentlig interesse. José Padilhas stil overtar deg, undertrykker deg, river deg med som en gal hest og etterlater deg skamslått og i fruktbar tvil om hva du egentlig opplevde.
På én måte forteller filmen på kapteinens og fortellerstemmens premisser. På en annen måte saboterer den sin egen forteller. Virkningen er forbilledlig.
De norske tekstene er på nynorsk. Sjelden.