Klipperytmen er gjennomført langsom og tausheten mellom mennesker påtrengende. Et ektepar reiser med fly, flyet lander, de drar fra flyplassen til hotellet. Der — på rommet - oppholder de seg det meste av filmens tid. Med jetlag etter en lang reise og i påvente av en begravelse neste dag.
Men det er ikke sorgen over en avdød slektning som skaper trykket stemning. Wit og hans kone Dang har vært gift i 7-8 år, og samlivet synes fullstendig dødt.
De monotone bildene speiler innholdet i ekteskapet. Mangelen på sexliv kryssklippes elegant med et heftig kjærlighetsmøte i et annet av hotellets rom.
Filmen henter tittel fra den hippieaktige ungjenta Ploy som Wit drar med seg inn på rommet. Til konas store irritasjon - skjønt han bare vil hjelpe tenåringen praktisk.
Det litt irriterende er at Ploy egentlig ikke er interessant i seg selv. Hun får bare mening som katalysator. Poenget med hennes tilstedeværelse er å tvinge fram sjalusi, aggresjon og ny erkjennelse mellom ektefellene. Måten regissøren fletter sammen drøm og virkelighet på, er snedig gjort.
Like fullt lykkes det ikke regissøren å holde alle skikkelsene sammen i en helhet. Den drastiske slutten, der kona så vidt slipper fra det med livet, blir i overkant kriminalistisk oppfinnsom.
Tilsynelatende feller Pen-ek Ratanaruang dødsdommen over ekteskapet generelt gjennom Wits utsagn om at «det løper ut på dato». Overraskelsen er at det kanskje likevel er håp for kjærligheten i det lange samlivet.
kristin.aalen@aftenbladet.no