Paul Walker fra «2 fast 2 furios» og «Running scared» er en undervurdert action-generator fra action-generasjonen. Han har et fint, blidt og velbalansert Paul Newman-fjes, og stilen er rolig og behagelig.
Filmen starter med tung, insinuerende blues under fortekstene, og Walker har hippiewesternhår i Humboldt-fengselet. Politimannen Laurence Fishburne vil at han skal bodydouble kjendisnarkolangeren Bobby Z, for herr Z er dessverre død og kan ikke utveksles hos meksikansk primærnæringsgangster. Paul W. havner i et tacoslott hos menn i hvite bukser, og der tar han seg også av en swizzrullrund guttunge som skal være Bobbys sønn.
Fra der av oppstår sex med Elizabeth (mens Walker tenker venstrehånd), rømning på hest og mc-er som summer sintere enn sirupskåt småveps, pickup-er i ørkenen, western-utskytninger, teit musikk og den anspente følelsen av chilipulver med glutamat et sted mellom sjela og prostata. Hovedpersonens omsorg for guttungen gjør filmen kvalifisert til Huitfeldt-prisen 2008, men det er slett ikke ille. Vi får til og med se noe som likner øvre ødemarka i Kviteseid, der Walker beleires og egentlig ville ha trengt den nord-koreanske hærens plutoniumgruppe for å komme seg fri.
Walker sier sånne ting som «la gutten gå ellers dreper jeg alle i rommet» når han egentlig er fange. Du og jeg liker det. Vi liker også menn som sier «send meg salatsentrifugen mens ruccolaen ennå er sprø», men det er en annen film.