Ifølge fagfolk fødes det årlig 10-12 barn i Norge der det er vanskelig å fastslå barnets kjønn. Kjønnsorganene kan være misdannede, ja sågar doble. Det er lett å forstå hvor komplisert det må være — både for foreldre og for barnet selv - ikke å vite sikkert om man har å gjøre med jente eller gutt, mann eller kvinne. Man kan levende forestille seg at tvekjønnete personer opp gjennom historien har gått til grunne i et samfunn som bygger identitet på entydig kjønnsbestemmelse.
15 år gamle Alex, hovedpersonen i den argentinske filmen «XXY», er en slik tvekjønnet spurv. Ytre sett er hun oppdratt som jente, men innenfor klærne har hun klart mannlige trekk.
Regissør Lucía Puenzo lykkes i å vise hvor mye hemmelighetskremmeri og aggresjon som omgir tenåringen. Foreldrene til Alex har flyttet til et avsidesliggende sted ved havet for å slippe unna sladder. De har også ved hjelp av medisiner forsøkt å styre kroppens hormonutvikling i én retning og forberede et kirurgisk inngrep. Men hvor lett er det egentlig å velge rett kjønn?
Her tvinger regissøren fram møter mellom mennesker som gir ny erkjennelse, iallfall for dem som står rundt Alex.
Minuset er den uferdige (og usympatiske) skildringen av legeparet som kommer på besøk. Her mangler en troverdig framstilling.
Om Alex selv vokser i innsikt eller bare i fortvilelse, blir man mer usikker på. Sikkert er det at «XXY» synliggjør den psykiske smerten som følger av å måtte skjule en hermafrodittisk kropp.
kristin.aalen@aftenbladet.no