«The signal» er en subtil og banal grøsser, og den beskriver så mange tungsindige ting at filmen egentlig burde bli kommentert av en utenrikspolitisk interessert sexolog med Se og Hør-abonnement. Handlingen er bisarr og uoversiktlig: Plutselig en dag blir TV-signalene så utfrika psykedeliske at menneskene blir grepet av illusjonen om rettferdig og nødvendig vold og går løs på hverandre. Men det er bare starten. Etter hvert forsvarer de ikke-infiserte seg, men dermed oppheves forskjellen på de gale morderne og de som bare tar igjen. Og ikke bare det. Identitets-hallusinasjoner gjør at ingen egentlig vet hvem de er lenger. De bare tror eller ønsker at de var noen, og ei blodig dame kysser en dryppende nabo fordi hun ønske-tror at han er den døde ektemannen.
Den primitive filmstilen fører faktisk ikke til at man kjeder seg. I stedet oppstår en slags refleksjons-diaré.
Mest nærliggende er de politiske påstandene. Etter 11. september har TV fylt folk i Vesten med strålingssterk paranoia, og den har i sin tur ført til et innenrikspolitisk og utenrikspolitisk voldskaos, for ingen stoler på noen. Ikke tro på signalene fra TV, skriker en person i «The signal».
Så har du den privatpsykologiske greia med sjalusiens vesen. Filmen starter med at gifte Mya senger en kjær fyr med Folken-skjegg, og derfor blir ektemannen hennes demonisert. En lang stund kan det virke som om hele filmen foregår i hans syke sinne, som en beskrivelse av den antatt rettferdige harmes galskap. «Jeg vil ha kona mi og hjemmet mitt, og jeg vil at folk skal slutte å irritere meg». Sjalusi er virkelighets-opphevende.
Vi har nå kommet til det psyko-sosiologiske. Ett eller annet signal er i ferd med å forandre oss. Samtidig som samfunnet offisielt er blitt mer menneskelig, øker uforklarlig, hyppig idiot-vold. Fra barndommen min kan jeg ikke huske ett tilfelle av at foreldre myrdet sine barn. Nå skjer det ofte. Hustrudrap er alminnelig. Det finnes noe mentalhygienisk helt feil der ute, og alt kommer til å bli verre, for det er tross alt høst.