Men den kommer seg, og da «Margot at the wedding» omsider slutter, er det bare sekunder før du begynner å tro på at det faktisk renner blod i Kidmans årer og ikke bokstaver.
Woody Allen har laget noen dramaer. De var svakt Bergman-inspirerte (Scener fra et ekteskap, Viskninger og rop) og besto at pompøst småsnakk mellom mennesker som anså seg som mislykte hvis de ikke hadde fått en Pulitzer-pris før fylte 30 år. Det var et ufordøyelig hjåleri, for å si det rett ut.
«Margot at the wedding» er skrevet og regissert av samme person, en dedikert underholdningsmotstander som heter Noah Baumbach og er gift med Jennifer Jason Leigh. Han laget «The squid and the whale», og han er sønn av den berømte Village Voice-kritikeren Georgia Brown og en romanforfatter og filmkritiker som heter Jonathan.
Bakgrunnen hans er interessant, for denne filmen handler om en pubertetsgutt med en desperat lengsel eller den kalde, intellektuelle mora si. Nicole Kidmans mors-skikkelse er en av de fæleste siden Askepotts stemor. Ikke bare er hun masete og kjølig, avvisende og vurderende, men hun tviholder også på den arme sønnens ødipale oppmerksomhet slik en psykopat nekter å gi fra seg den torturerte kattungen.
Ulempen ved filmen er at disse folka føles nære på samme plagsomme måten som utslett, og det er ikke interessant å se på dem. Jack Black spiller den mislykte kjæresten til Jason Leigh, og hun er søstera til Kidman, og handlingen foregår i barndomshuset i sjøkanten, der far pleide å slå døtrene mens han sto i bare trusa. Samtalene er som små satirer uten humor, men jeg tror de er alvorlig ment, for filmen var tenkt som en hyllest til Eric Rohmer. Replikkene fryses ned til litteratur, og du har følelsen av å være til stede ved første gjennomlesning av et nytt teaterstykke. Likevel skjer det noe her som Mr, Jones antakelig ville ha visst mer om enn meg, for da filmen ender, brydde jeg meg om hvordan den gikk med Kidmans sønn. Det skyldes nok blant annet at Nicole Kidman er en undervurdert skuespiller med genial innsikt i nevroser.