For en gangs skyld i den nålevende kulturhistorie er en stil filosofisk genial. Forskjellige skuespillere er Bob Dylan, men med andre navn. En liten svart gutt er Bob Dylan. Richard Gere er Billy The Kid, som er Bob Dylan. Heath Ledger, Christian Bale og ikke minst Cate Blanchett er Bob Dylan. Og Blanchett-dama spiller den irritable følsomheten til den elektriske poeten så gjennomført at hennes kvinnelighet blir hans manndom; som om noen former for identitet bare kan skildres ved sin motsetning, som en skapning fra her, der og ingenhver. Høii. Glem det. Uten å si trauste NAV-ting om det uttrykker filmen noe poetisk og fornemmelses-sant om Bob Dylans hjemløshet. Det er så bra.
I tillegg er skuespillerne fantastiske, og sangene har fått former og friheter som framhever dem bla bla bla bla – men først og fremst er det så vakkert å se og høre at det kjennes som å bli tildelt flere personligheter.
Osv.