Til tross for vakre klær og tidsriktige kulisser sitter ikke filmen om søstrene Mary og Anne Boleyn helt. Det skyldes dels uhistoriske detaljer i manuset, dels utvendig spill hos aktørene.
Det er forståelig at regissør Justin Chadwick må forenkle fakta, men når det går ut over troverdigheten, blir det litt dumt:
Hele hoffet skriker etter at kongen av England skal få en sønn. Da virker det lite overbevisende at sønnen som hans elskerinne Mary Boleyn føder, bare knipses vekk som et bastardbarn.
Sannheten, mener historikerne, var at Mary ble skjøvet ut av kongens seng før hun ble gravid.
Men filmmanuset har tydeligvis som mål å holde søstrene mest mulig nær hverandre. Dermed gjøres det faktakrumspring for å få eks-elskerinne Mary til å bli værende ved hoffet mens Anne intrigerer for å overta dronningens plass. Psykologisk virker det underlig.
De to unge skuespillerne er valgt for å være til øyenslyst for kongen av England — og for oss kinogjengere. Men særlig Johanssons skuespilleri er for flatt. Hennes uttrykksregister virker forutsigbart og kunne med fordel vært større i rollen som Mary.
Da er Portman bedre som den rappkjeftede, spontane og dristige Anne, en væremåte som glir over i verdighet i de tragiske sluttminuttene på skafottet.
Men det er en mer moden spansk skuespiller, Ana Torrent, som vekker medfølelse. Hun lykkes i å tolke fortvilelsen til Henriks første kone, Katarina av Aragon, idet hun skyves ut fordi hun ikke har skaffet en tronarving.
Uansett svakheter formidler filmen tydelig hvordan man skaltet og valtet med kvinner. De skulle giftes bort for å skaffe ære og rikdom. Slik forteller «Søstrene Boleyn» historien om en families tragisk feilslåtte ambisjoner.
Men én seier kan kvinnekjønnet til slutt innkassere over maktens intrigerende menn. Til tross for at Anne bare fødte Henrik 8. en datter, ble hun landets nye regent: Elisabeth den første.
kristin.aalen@aftenbladet.no