Drama/romantikk
En som deg
Regi: Eirik Svensson. Med: Espen Klouman Høiner, PamelaTola, Pihla Viitala, Mattis Herman Nyquist, Audun Hjort, Laura Birn. Foto:Martin Hogsnes Solvang. Norge 2012. 1 time 25 minutter. Aldersgrense: Tillattfor alle. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Det begynner bra, det spilles godt og fotograferingen ervakker. Men "En som deg" har et uforløst manus som ikke borer dyptnok i historien om Kaisa og Jacob.
Aller første scene kan røpes. Enblond kvinne møter en ung mann med bart i en dagligvareforretning i Oslo ogsier: – Takk for sist i Istanbul, hvordan går det med vennene dine?
Mannen skjønner ingenting ogmener hun blander ham sammen med en annen. Straks forflytter regissør EirikSvensson oss til den tyrkiske millionbyen og skildrer møtet mellom finske Kaisaog norske Jacob, en mann som ligner mistenkelig på fyren med bart – bortsettfra barten, da.
Det dramaturgiske åpningsgrepeter godt, for under romansen mellom de to i Istanbul, gnurer butikkscenen ibakhodet: Hvis Kaisa virkelig møter Jacob igjen i Oslo, hvorfor vil han ikkevite av henne? Eller – er det hele bare en forvekslingshistorie der hun trorhan er mannen hun forelsket seg i, men så er han en annen?
Det som også skapernysgjerrighet, er scener i Istanbul som åpner mot såre punkter i Jacobs fortid:Hva skar seg i et tidligere forhold? På dette tidspunktet er filmen fortsattløfterik. Her er en filmskaper som tar tak i unge voksnes strev for å finne etvern mot ensomheten.
Dessverre klarer ikkemanusforfatterne – debutantregissør Svensson har skrevet manuset sammen medJyrki Väisänen – å følge opp de gode ansatsene etter hvert som vi følger Kaisavidere til Oslo, Helsinki og Berlin i jakt på det rette mennesket å dele livetmed.
Dermed fylles filmen med formange tilløp til å søke dybde, men trekker seg stadig idet dykket skalgjennomføres. Det blir mange triste ansiktsuttrykk, sjenerte blikk ogfortvilelsens tårer, akkompagnert av vemodige jazzmelodier og vakre bilder avfotograf Martin Hogsnes Solvang.
Og identitetsgåten rundt mannenmed og uten bart antar aldri David Lynch-dimensjoner, men blekner i stedetlangs veien. Følg med, for sluttgrepet er dristig. Men det bevarer ikkemystikken som åpningsscenen la opp til.
I stedet får det romantiskeformspråket uttrykke en stum lengsel etter kjærlighet. Det gir lite innsikt ihva hovedpersonene kunne ha gjort eller endret for å bli elsk-verdig for enannen. Synd.