Drama
Flight.
USA. 2012. 2 timer, 18 minutter. 11 år. Regi: Robert Zemeckis. Med: Denzel Washington, Kelly Reilly, Brian Geraghty, Bruce Greenwood, Don Cheadle.
Hvis du er en alkoholiker som lyver for deg sjøl og andre, kan du ha en masochistisk nytte av denne filmen. Kanskje kommer du ut av den og tenker: «Å søren, jeg burde slutte å drikke og lyge! Det hadde jeg ikke tenkt på.»
Ellers er «Flight» i all respekt filmen med den beste flykrasj-scenen noensinne. Kaptein Denzel Washington kommer dritings ut av puppestart og setter seg bak spakene, og da fustasjeopphengsforkoblingen bare brekker midt i uværet, klarer han på mirakuløst vis (står rett over «gå på vannet» i Wikipedia) å nødlande Hjelp, vi flyr-vraket sånn at bare seks dør.
Alt dette må jeg røpe, for ellers kunne jeg ikke fortelle at havarikommisjonen kommer etter Big D. fordi han hadde promille på 2,4 og kokainblod. Hvordan skal fagforeningen få ham ut av den? Bistandsadvokat. Advokaten utretter også mirakler, men han står ikke i Wikipedia. Men egentlig handler altså filmen om at piloten er alkoholiker og faktisk ikke klarer å slutte med det, sjøl om livet hans står på spill. Det fører til mange sære nærbilder der hovedpersonen tygger underleppa (som hos Denzel er heftig mimikk) og den stillferdige støyen av automatiserte ukeblad-replikker.
Det filmen burde handla om: Mannen klarte helt åpenbart å redde flyet med utradisjonelle vendinger fordi han var full av sprit og kokain. Han handla intuitivt, og det var rett. En edru mann ville ha styrta flyet. Dermed oppstår paradokset at han forfølges for det som gjorde ham i stand til å redde mange liv. Men den har ikke manusforfatteren sett. Han har bare vært opptatt av å lage Sandra Bullock-drama. Og det er ganske kjedelig.
Viktigst: Jeg skal aldri, aldri sette meg inn i et fly mer.