"The Bourne legacy": Amerikansk spionthriller.2012. 2 timer, 15 minutter. 15 år. Regi: Tony Gilroy. Med: Jeremy Renner,Rachel Weisz, Edward Norton, Albert Finney.
Det føles relevant å se "The Bourne legacy" medvemod, som en beskrivelse av den internasjonale spionens forverraarbeidsforhold gjennom de siste førti åra. Fortidas James Bond var enMartini-mett trusesnik som betraktet sivilisasjonstruende terrorister medbortskjemt silkefjernhet mens han slet smokingknær mot mjuke hotellmadrasser irom som kostet flere Bollingers i minuttet. Jeremy Renner har det kummerlig ogvondt. Kroppen hans er ubeskrivelig gene-dopa av prestasjonskrevendemyndigheter, han må ha sprøyte og piller hver dag. Da vi treffer ham, sitterhan naken og våt bak en fattigslig og rustikk skigard i så ukoseligefjelltrakter at til og med de magre ulvene klager. Det går en uendelighet avtid før han og Rachel Weisz endelig kan slappe av og dele lune, postkoitalekatteblikk.
Kontakten i den lille fjellhytta serverer ham grøt, og såkommer dronene og forsøker å bombe mennene tilbake til Universets historiskeutilgjengelighet. Dette er samtida og Bournes arv: Et famlende og paranoiskantiterror-vesen forfølger sine egne på samme måte som når grisemor eter sinebarn. Det er ikke vakkert. I konjakkbrune salonger sitter dressmenn (somballongversjonen av Albert Finney) og knurrer som sinte hunder mot hverandreover verdens skjebne. Dette er etter-terrorens Vesten. Sivilisasjonene er blittgale, og forfølger sin egen hale. Det rimte.
Det tar seg ikke vesentlig opp for Renner. Han blir forfulgtgjennom en hel film slik Bourne gjorde, og hanhar ikke en gang hjelp av en systematisk tyskerdame med usynlig småbil.Til gjengjeld treffer han Rachel Weisz, som både er britisk, sympatisk ogoppskjørta krystallskjør. Hun spiller laboratoriedame som redder seg ut avmassakre og blir oppsøkt i fjernt Stephen King-hus av Obamas take away-mordere.Weisz har øyenbryn som likner vasskraft-logoer og hun stønner sart. Fordelenmed Renner er at han ikke drikker pinlig alkohol og står og glor på bryster ogrumper. Han er en saklig universal-soldat som holder seg til oppgaven når hanskal redde livet til både seg sjøl og dama.
Skuespilleren Renner er en slags Russell Crowe. Han ser utsom et spikka landsbruksprodukt fra suvenirsjappa i Setesdalen, en rustikk mannuten hårfasong og Los Angeles-kroppspråk. Ikke mange menn mangler frisyre ivåre dager. De fleste ser ut som britiske Grand Prix-deltakere. Den tunge,proletære troverdigheten hans har sånne kvaliteter som redder filmer frakvelningsdøden.
"The Bournelegacy" er en omstendelig og detaljrik film. Den forteller for detungnemme, men de kommer ikke til å skjønne noe likevel. Det fine med detemposvake snakkescenene for solbrune dressmenn, er at de blir balansert avlitt lange actionsekvenser. Både skytedramaet i damehuset og motorsykkelturengjennom Manila-trafikken varer lenger enn malen, og det gir filmen en rytme somstår til den stuntprega handlingen.
Det skjer ikke voldsomme OMG-scener i denneBourne-etterlikningen, men filmen er mannslig og fin, og dessuten er Renner ensånn mann som norske damer forhåpentlig liker å gå på Ikea sammen med.
Følg meg på Twitter: @arilabra