Musikal/Drama
Les Misérables
Storbritannia 2012. Regi: Tom Hooper. Med: Hugh Jackman, Anne Hathaway, Russell Crowe, Helena Bonham Carter, Eddie Redmayne, Amanda Seyfried, Sacha Baron Cohen m.fl. Lengde: 2 timer 37 min. Aldersgrense: 11 år.
Har du sett en av de utallige sceneversjonene av musikalen Les Misérables og likte den, vil du nok elske filmatiseringen. Er du ikke så glad i melodrama og musikk av den aller mest musikalaktige typen, vil du nok lide deg litt gjennom de drøye 2,5 timene der hver følelse skal både synges og skuespilles. Uansett: «Les Miserables» er en storslagen og svært vellaget film om de elendiges kår i 1800-tallets Frankrike, som likevel føles mest som teater.
Victor Hugos roman er filmatisert for både kino og tv mange ganger før, sist av danske Bille August med et stjernespekket Hollywood-ensemble i 1998. Men for første gang er det den 27 år gamle musikalversjonen som er filmatisert. Det betyr at ikke et ord blir ytret uten at det i det minste snakke-synges, og at alle de kjente sangene er med. Og at det er lagt mye mer vekt på de følelsesmessige sidene av historien enn samfunnsforholdene i 1800-tallets Frankrike.
Moralske valg
Historien starter der Jean Valjean (Hugh Jackman) løslates på prøve etter 19 års straffearbeid. Den opprinnelige forbrytelsen var å stjele et brød for å redde søsterens sønn. Han oppdager snart at fortiden hindrer ham i å skaffe seg arbeid, og en ny forbrytelse synes som eneste utvei. Men Valjean møter betingelsesløs godhet når han minst fortjener det, noe som får ham til å søke godheten i seg selv. Det er hans moralske valg som driver historien videre gjennom flere tiår, først da han forbarmer seg over den stakkars Fantines uekte datter Cosette, og deretter gjennom flukt fra loven og opprør mot undertrykkelse.
Filmen har mange storslåtte scener, selvsagt. Rollebesetningen er flott. En del av skuespillerne, særlig Anne Hathaway som Fantine og Russell Crowe som politimannen Javert, overrasker og imponerer med sine sangprestasjoner, men mest fordi vi ikke har sett dem som sangere før. Hugh Jackman er glitrende som Valjean, selv om stemmen hans blir litt slitsom i lengden.
Verdens mest spilte
Musikalen «Les Misérables» er verdens mest spilte. Mer enn 60 millioner i 42 land har sett sceneversjonen. Det må ha vært den største motivasjonen for å lage en filmversjon av den. Det er tydelig at den er laget for fansen, og i tillegg har jo opera og musikal slått godt an på kino de siste årene.
Historier om menneskelig lidelse, utbytting, urettferdighet, grådighet, død, ugjengjeldt kjærlighet og moralske valg er tidløs melodramamateriale. Likevel virker filmen litt irrelevant og utdatert. All syngingen og teaterfølelsen er årsaken til det. Til gjengjeld er det nok av scener her som har som ambisjon å kalle på tårene og medlidenhet i bøtter og spann. Slik at vi kan gå ut av kinosalen og føle oss som gode, empatiske mennesker.