«To Romewith love»: USA. 2012. 1 time, 50 minutter. 7 år. Regi: Woody Allen. Med: Woody Allen, Penelope Cruz,Jesse Eisenberg, Alec Baldwin, Judy Davis, Alison Pill.
Det finnes én eneste bærekraftig idé i Woody Allens fomleteRoma-mosaikk: Begravelsesagenten som dusjer så ofte at han har utviklet enfantastisk operastemme. Men han kan bare synge naken i et kabinett der vannetstrømmer ned. Rundt den stramme observasjonen tutler Allens gjenkjennelige NewYork-semantikere med alle sine patologiske personligheter. Nok en gang er detsom å se folk du ellers bare ville møte i apotek-køen utvikle påståttelidenskaper. Filmen er et slags erotisk barne-TV, en jigsaw-rotete sexkomediemed så diger sordin at det ikke finnes kondomer til den.
Roberto Benigni er patetisk i medie-satirisk sketsj om dentilfeldige kjendisens gjenkjennelighet, en slurvete skrevet liten sak utenoverraskelser. Ei lys lita jente treffer en vakker ung italiensk kommunist somelsker arbeiderklassen så meget at han snakker syttitallsdialekt til sinvordende svigerfar, Allen. Pappa Ny Ork skjønner ikke radikale sjøl om han eren sytti år gammel representant for teater-avantgardismen. Allen har satt opp«Rigoletto» for skuespillere kledd som hvite mus og kommer antakelig tilRogaland Teater snart. Men verst er kanskje sketsjen der ungt brudepar fralandet kommer fra hverandre sånn at foreldrene til mannen tror han er gift medden prostituerte Penelope Cruz som magirealistisk innfinner seg på hotellrommetsom om hun var Peter Pan.
Kunstnere må ikke late som om de er forelska i byer når deegentlig driter i dem. Det finnes ikke mer Roma enn det finnes Rema i «To Romewith love». Her er bare interiører med vanlige Woody Allen-paradokser ogkjendiser og nasjonale cocktailparty-deltakere. Jeg fikk sett litt «Bajazzo».Det var stort.