Gangster squad
Actionkrimdrama . USA. 2013. 1 time, 53 minutter. 15 år. Regi: Ruben Fleischer. Med: Sean Penn, Ryan Gosling, Emma Stone, Josh Brolin.
Jeg hadde egentlig trodd at dette ville bli enda en stilistisk feiring av det lett romantiserte 1940-tallet, utført av en brettbærende jogger som tror han er Dashiell Hammett. Men «Gangster squad» er en cowboyfilm etter «The untouchables»-metoden, bare at denne handler om den gang en gjeng vigilante-purk stanset østkyst-mafia i Los Angeles.
Den er ikke spesielt troverdig, og den er ikke spesielt vellaga, men skytescenene ligger på samme heftighetsnivå som bombinga av Pearl Harbor, og klisjeene er så tjukke at man ikke trenger syns synd på noen eller bekymre seg for hvordan det skal gå med den feite hunden.
I «The untouchables» spilte De Niro rollen som Al Capone. I denne er Sean Penn import-gangsteren Mickey Cohen. Men han minner ikke om De Niro. Han tar en slags Nicholson med gjentakelser av voldsomme karikaturfakter, samtidig som avmagringa får den ellers stilige skuespilleren til å se ut som den tuberkuloseramma faren til Freddie med stålklørne.
Sean Penn imponerer ikke. For en gangs skyld.Det gjør Josh Brolin, som har nok kropp til å spise halvstore passasjerfly og en brumlende, vulkanfrisk råhet som får ham til å likne Nick Nolte. Nolte er forresten med. Han har fått 70 prosent mer kropp og tapt 80 prosent utseende, men også han låter som en svært gammel, svært irritert bjørn.
Ryan Gosling er alltid et problem. Han kommer halvt steppende inn i filmen med ballettdanser-stemmen og det halvsleipe hallik-utseendet sitt. Ettersom han trikser med zippo slik konfirmanter gjorde, ser han ganske riktig ut som en dust. Men så får han en scene der mannen vokser i ham som luftmassene i en redningsflåte, og så styrter gutten storskytende mot en smart guy-hær som er større enn Israels. Vi liker ham bedre etter det.
Sjøl om han lener seg til bardisken og sjekker opp Emma Stone, som på tross av at hun ser ut som Frøken Detektiv på California-ferie, faktisk er elskerinna til den sjelelig og kroppslig avskyvekkende Mickey.
Filmen er basert på en sann historie, eller som jeg sier om igjen og om igjen: Den er basert på en historie. På politisjef Noltes anmodning setter Brolin i stand en hemmelig hær som skal knuse Cohen. Det er Josh sjøl, det er en afroamerikaner med kniv, en Lucky Luke-imitert eldrecowboy med hatt, en ivrig ung meksikaner, en nervøs intellektuell og en pretty boy. Men Ruben Fleischer later aldri som om han lager dokudrama, så den absolutte mangelen på troverdige scener, svekekr ikke opplevelsen. Det er som med «The expendables 2». Guttene er her for å skyte og slåss, og det gjør de. Pyntelige western-filmer ender med duell ved soloppgang. Denne tilhører de uvørne som klasker seg til et klimaktisk og skvettfriskt gutteslagsmål der bloddråpene seiler som kosmisk regn mot det kalde kveldslyset. Sånn ser førtitallet ut nå. Bangmann style. Uh uh.