2 dager i New York
Komedie/Romantikk
Regi: JulieDelpy. Med: Chris Rock, Julie Delpy, Dylan Baker, Alexandre Nahon, MalindaWilliams, Emily Wagner, Alexia Landeau, Albert Delpy, Vincent Gallo. Frankrike/Tyskland/Belgia2012. Lengde: 1 time 35 minutter.
Herlige Julie Delpy huskes for "2 dager i Paris"der hun festlig ironiserte rundt kulturforskjeller mellom en amerikaner og enfransk blondine som prøvde å ha det hyggelig sammen i Paris. Nå følger hun likeintelligent opp med "2 dager i New York".
Men vær opplagt når du ser filmen– jeg var altfor trøtt da jeg så den første gang i Haugesund og syntes den varbare støyende. Gjensynet nå ble en fornøyelse. Delpy kombinerer sprø humor ogkulturkrasj med stadige drypp av syrlig livsvisdom.
Som sist spiller den franskeregissøren selv hovedrollen som den impulsive Marion. Nå har hun fåttafroamerikaneren Mingus (Chris Rock) som ny samboer i New York. Komikkenstarter da Marions franske far og søster kommer på besøk.
Franske frekkiser
Manuset har Delpy snekret i hop med Alexia Landeau ogAlexandre Nahon som spiller Marions søster og forhenværende kjæreste.
Som i "2 dager i Paris"bobler lattervekkende forviklinger opp fordi franske og amerikanske kulturkoderer så ulike når det gjelder sex-og kjæresteliv. Forrige gang var det lettest å flire av den naive amerikanerensom Marion dro med til Paris. Nå, på Manhattan, tror jeg sympatien vår landermest hos afroamerikaneren: Stakkars, godhjertede Mingus, han må holde utatskillige frekkiser fra kjærestens eksentriske familie, som når gjesteneflirer hver gang de seg imellom gir ham tilnavnet cunnilingus.
Delpy brukte i Paris-filmen sine supererfarneskuespillerforeldre i rollene som Marions foreldre. Nå er moren, Marie Pillet,død, men pappa Albert Delpy er still going strong og framstiller Marions farsom en lett utagerende og sexfiksert enkemann. Men enkelte ganger blirregissøren for barnslig i sine påfunn, som i scenen der flere bivåner etbleieskift på familiens yngstemann.
Raljerer med hovedpersonen
Heldigvis er Delpy, som i forrige film, smart nok til stadigå vri latteren selvkritisk mot sin egen blondinefigur. Regissøren raljerernådeløst med Marions kunstnerambisjoner hvori sågar inngår et stunt der hunselger sin egen sjel, et fenomen hun egentlig ikke tror eksisterer. Morsomt.
Det er flott med en kvinneligregissør som mestrer karikeringens virkemidler og tør å avsløre enkvinneskikkelse som til de grader er fanget av egne følelser og irrasjonellimpulsivitet.
Heia Mingus, sier nå jeg.