Taiwaneseren huskes særlig for "Snikende tiger, skjult drage" (2000) som ga ham høy stjernestatus, ikke minst i USA. Der har han nå fått filmatisere, "Historien om Pi", en prisbelønnet roman av Yann Martel med et budsjett stort nok til å lage spektakulære scener med villdyr, eksotisk natur og et stormfylt osean.
En rammefortelling er ofte bare et teknisk grep for å feste en historie i tid og rom. Men obs, her gir samtalene mellom den voksne inderen Pi Patel og hans lyttende gjest – en forfatter – viktige tolkningsnøkler til fortellingen vi snart suges inn i.
Navnet Pi
Hurtig og muntert viser Ang Lee hvordan hovedpersonen fikk døpenavnet Piscine Patel, ble ledd ut på skolen som Pissing Patel, men tok innersvingen på mobberne ved å kalle seg Pi Patel og linke navnet til et symbol for evighet: Pi = 3,14 som er forholdstallet mellom en sirkels omkrets og dens diameter.
Raskt skisseres også hvordan Pi trosser sin fars spott over all religion ved at gutten kombinerer det beste fra hinduisme, islam og kristendom. Snart legger Ang Lee ut en eksistensiell gåte: Hva i Patels livshistorie skal få lytteren (altså den gjestende forfatteren, men også oss i kinosalen) til å tro på Gud?
Glefsende rovdyr
Så er det bare å bli med på den ufrivillige, eventyrlige ferden der 16 år gamle Pi brått og brutalt havner i en livbåt øst av Japan sammen med en sebra, en hyene, en orangutang og en bengalsk tiger.
Hva for noe? Ja, sujettet lyder usannsynlig sprøtt og filmatisk ugjennomførbart da hyenen og tigeren er kjøttetere som raskt vil fortære de tre andre. Regissøren må ha tryllet rikelig digitalt for å få scenene med glefsende rovdyr til å se svært overbevisende ut. For en gangs skyld bidrar 3D-filmingen til økt spenning.
Parallellen til "Kon-Tiki" kan lyde søkt da Heyerdahl-filmen har et dokumentarisk utgangspunkt. Men likevel: I begge filmer må det skapes variasjon og spenning idet noen få skikkelser er driver i en farkost over Stillehavet døgn etter døgn. Ang Lee lykkes best fordi menneskets sjanse til å overleve med villdyr om bord virker minimal. Pi Patels utrettelige oppfinnsomhet er imponerende.
Overveldende vakkert
Dertil skaper regissøren en følelsesmessig utvikling mellom gutt og dyr som rører. Enn videre er scenen da Pis livbåt møter hvalen – nesten identisk med tilsvarende episode i "Kon-Tiki" – enda vakrere.
Ang Lee formidler med en overveldende skjønnhet hvordan gutten opplever en uendelig himmel og et omskiftelig hav hvor døden synes å bli eneste utgang. Og der en dumdristig "Kon-Tiki"-ferd ender som en vellykket ekspedisjon, flytter Pis fiktive drama seg over i en fantasiens mystiske sfære der en stillehavsøy ikke lenger er det du trodde.
Ender da gjesteforfatteren i rammefortellingen med å tro på Gud? Jeg røper intet. Sikkert er at Ang Lee er flertydig og gåtefull nok til at kinogjengere av alle slags livssyn kan føle seg komfortable. Løp og se.