Sist regissørene Janno Põldma og Heiki Ernits var på ferde, da med "Lotte i oppfinnerland" (2007), skrev kollega Arild Abrahamsen om LSD-vakre og oppfinnsomme bilder, om figurer med "en spøkefull, stolprete og stiv sjarm", og om farger som "er nesten psykotiske i sin klare styrke". Så la han til at historien var fragmentarisk og forvirrende.
Med "Lotte og månesteinens hemmelighet" fortsetter estlenderne i samme spor. Floraen og landskapene har samme skjønnhet som i japaneren Goro Miyazakis animasjonsfilm "Møte på valmueåsen". Lotte-filmen har likevel en nordisk valør med geiterams, revebjeller og isfjell. Men gjenkjenneligheten er bare delvis – plutselig dras vi inn i et mystisk tempelfjell som gir asiatiske eller latinamerikanske assosiasjoner.
Filmskapernes fantasi er dessverre i overkant grenseløs. De triller ut en underlig historie om tre-ørete månekaniner som har forlist på jorda. De sjarmløse vesenene trenger magien fra noen forsvunne månesteiner for å komme seg hjem igjen. Kaninen Lotte (hun er merkelig nok uten ører) hjelper dem å lete.
Men alle de forvirrende påfunn og skikkelser som dynges på hverandre, gjør historien heseblesende og uryddig. Jakten pågår i det uendelig, men fører aldri til følelsesmessige, enn si moralske utfordringer for Lotte.
Sånn ender det når man går vill i sin egen oppfinnsomhet.