Det er aldri behagelig å se Seidls filmer ("Hundedager", "Import, Eksport"). Tidligere i høst kunne vi storøyd og flaue se hvordan vestlige kvinner blir nedlatende sexturister i Kenya ("Paradis – kjærlighet").
Men det ekstreme er ofte interessant fordi det setter menneskelige erfaringer og reaksjonsmønstre på spissen slik at vi ser dem tydeligere. Så også denne gang da Seidl portretterer hvordan en from, østerriksk katolikk forholder seg til ekteskap og sex.
Grundig research
Regissøren er kjent for å drive svært grundig research i forkant av filmene sine. Selv om de kvinnelige hovedpersonene i Paradis-filmene framstilles av erfarne skuespillere, er de andre aktørene stort sett amatører. Slik får spillefilmene et dokumentarisk preg som styrker følelsen av å se noe realistisk, ikke-oppdiktet.
Følgelig er det all grunn til å tro at kvinner av Anna Marias type eksisterer: En ensom, middelaldrende dame som flykter inn i religionen. Her fører en katolsk, evangeliserende lekmannsorganisasjon (Legio Herz Jesu) og en radiostasjon (Radio Maria) til at kvinnens trosliv blir et surrogat som erstatter det å leve kjærlig og seksuelt aktiv overfor en mann.
Men ikke bare det. Anna Maria blir også svært moralistisk i møte med andre. Scener der hun går på husbesøk til fremmede og prøver å omvende dem til sin konservative moral, er kroneksempler på uklok og tåpelig oppførsel.
Eksplisitt parkorgie
På den annen side – du trenger ikke være østerriksk katolikk for å reagere på den stønnende gruppesexen som hovedpersonen overrumples av i en park nattestid. I en svært eksplisitt scene forvandler Seidl sex til en slafsende orgie som selv frilynte nordmenn vil mislikt å ha i nabolaget.
Det irriterer imidlertid at Seidl er tilbakeholden med å forklare hvorfor Anna Maria er blitt så erotisk forskrudd at hun kysser Jesus-bildet på nattbordet, pisker og piner seg foran krusifikset på veggen og attpåtil masturberer med det. For hun har jo elsket på ordentlig tidligere i livet sitt, forstår vi etter hvert. Hva gikk galt?
Muslim og kristen
Nok sagt. At filmen plutselig vris til en svært bitter, sørgelig skildring av et kjærlighetsløst ekteskap mellom en muslimsk mann og en kristen kvinne, kan også virke irriterende. Er ikke dette søkt? Antakelig ikke. Her henter regissøren erfaringer fra sin dokumentar "Jesus, vet du" (2009) der katolikken Elfriede klager over sin muslimske ektemann.
Jeg ender like fullt med å synes at "Paradis – tro" har for mange gjentakelser av det bisarre til at filmen blir like interessant som "Paradis – kjærlighet".