Men den 76 år gamle regissøren holder fortsatt beina festet i skotsk underklasse og presenterer oss for fire unge voksne som dømmes til samfunnsstraff for ulike forbrytelser. En av dem, voldelige Robbie, har virkelig oddsen mot seg: Kontrollerer han ikke sinnet sitt heretter, åker han rett i fengsel. Da er det over og ut med forholdet til den høygravide kjæresten, hun som snart føder han første barn.
Loach og hans faste manusforfatter Paul Laverty synes lei av å skildre elendighet og slåsskamper og vil heller grave fram håp og framtidstro. To hjelpere sørger for det: En godlynt sosialarbeider kalt Harry og en erkeskotsk drikke ved navn whisky.
Nå vel. Det er vondt å si om det er fordi Loach og Laverty ikke har mye erfaring med komedie, eller om de bevisst vil gli fra alvor til skjemt, sikkert er at storyen vingler av sted mot en ren kriminalskrøne – hvis vi kan kalle sjangeren det.
Midtveis truer en laaang omvisning i et whisky-museum med å la filmen ramle ned i skotsk turistreklame, men regissøren henter seg pent inn og har en klar hensikt. Jeg sier ikke mer. Ganske fornøyelig blir det iallfall.
Loach har alltid en moral, så også her: Det firkløveret Jasmine, Albert, Robbie og Rhino trenger, er en ny sjanse i livet. Den skjenkes dem av det gode mennesket Harry og ved hjelp av whiskyen han elsker – på høyst uortodokst vis.
Sjarmerende og lettbeint fra det til vanlig så superseriøse radarparet.