Animasjonsfilm
Møte på valmueåsen
(Kokuriko-zaka kara) Regi: Goro Miyazaki. Japan 2011. 1 time32 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Ungdom/Voksen.
Goro, sønn av Japans berømte animasjonsfilmskaper HayaoMiyazaki (Chihiro og heksene, Min nabo Totoro) har lært mye av faren. Men fortellingener lite spennende og mangler magien til forbildene.
Derimot har bakgrunnstegnernegjort samme nydelige jobb som i «Arriettas hemmelige verden» av HiromasaYonebayashi. Valmuene i hagen der tenåringsjenta Umi bor i havnebyen Yokohama,blomstene i vasen i stua og skipene som glir forbi i det fjerne, er deskjønneste akvareller.
Men selve animasjonen er såhakkete at den stadig irriterer øynene.
Filmbyrået presiserer at «Møte på valmueåsen» ikke er enbarne— og familiefilm, men en film om og for tenåringer. Men historien er sålangsomt fortalt at jeg tviler på at den i så fall treffer målgruppen herhjemme.
Utbytte får derimot den sominteresserer seg for en rolig fortelling fra 1963 men japanskekulturreferanser. Landet forbereder seg på å arrangere de Olympiske leker iTokyo året etter, hvilket medfører at skolens gamle klubbhus i Yokohama skalrives til fordel for noe mer moderne.
Mye av filmen går med til at Umibivåner hvordan Shun, den kjekke redaktør for skoleavisen, lederredningsaksjonen for å berge klubbhuset. Den andre handlingstråden er gåten omhvem som fra havnen ser to flagg hun daglig heiser fra toppen av valmueåsen tilminne om sin bortkomne far.
Men det engasjerer aldri. Det ersynd at ikke storyen holder samme høye nivå som de vakre omgivelsene Miyazakistegnerteam har skapt.