"The moth diaries": Amerikansk grøsserthriller.2011. 1 time, 22 minutter. 15 år. Regi: Mary Harron. Med: Sarah Bolger, Sarah Gadon, Lily Cole, ScottSpeedman.
Jeg gjentar: Det er noe rart ved nye filmer. I stedet for ålede oss kyndig gjennom en lineær handling, deler de seg opp i stilleståendesitcom-tablåer. Scenene kunne ha bytta plass, og ingen ville ha oppdaget det.
Jeg tror det skyldes feminisering. Kunst og underholdning erførst og fremst sentimental, kunstnerne er like ville og gale somAmnesty-aktivister og endatil thrillere beskriver mennesker som det er synd påi dryppende månelys.
"The moth diaries" er som et klønete forsøk på ålage småborger-lesbete mjukporno for Silkesvarten-segmentet og de humrendebestefedrene deres i den eldre handelsstand. Jenter i hvitt nattøy somantakelig er utlånt av Katthult-museet, sitter tett inntil hverandre i mørkekvelder og elsker hverandre slik man klapper katten sin.
Rebecca er supervenninne med den Lucia-blonde Lucy, men såkommer kalkkvit nyvenninne fra helvete og heter Ernessa med flere hundreårsondskap og et sånt dokkefjes som visstnok er trendy for hipstere uten hjerne.Hun har hedningesvart Snehvit-hår og så liten rød munn at den likner etforkjøla nesebor.
Det blåser i buskene. Ernella spiser neseblod. Jentenevandrer hvitt i skogens blå skygger, og travler rundt på taket i tutleteTV-estetisme. Hele filmen er en stillestående stemning, og litteratur-lektorenScott Speedman har det man i danna kretser kaller høy samleie-sveis. Når denforesatte spontankysser småjenta, er det ikke så kult i Norge lenger. I dethele tatt: Kjønns-poetisering av store barn stinker.