Drama
Beasts of the southern wild
USA. 2012. 1 time, 33 minutter. 11 år. Regi: Benh Zeitlin. Med: Ouvenshané Wallis, Dwight Henry, Levy Easterly.
Kanskje ville jeg ha likt filmen bedre hvis jeg skjønte hva poenget var. For meg lukta det balsamicosur ludenfrakk fra fortida: De situerte har alltid elsket fattige og elendige over hele verden fordi det har gitt dem en illusjon om å berøre den virkelige verdens fargerike flerfoldighet. Dette er en sånn sjarmoffensiv. Den smisker forferdelig.
«Beasts of the south» handler om ei lita jente som vokser opp med en gal, sjuk alkoholikerfar i en egentlig oversvømt sørstatssump der de teknologiske pussighetene likner en gammel Mad Max-film. I den uskjønne biotopen kolliderer to filmstiler. Jentungen og de fulle folka hennes er skildret med den neosentimentale realismens vimsete kamera, mens handlingen svimer av gårde som en Morten Harket-tale om uendeligheten og Universet. Jenta ser dyret i åpenbaringen og snakker høytidelig som en New Age-aforistiker, men stilismen som kunne gjort filmen til en fabel, finnes ikke. Bare en bråta «You ’the man, you ’the man!»-skitt.
Det ene øyeblikket funker folka som forhutla sjøfarere i en ark uten Noa. I neste øyeblikk gjør de opprør på sjukehuset der det fæle samfunnet vil hjelpe. Og så ender handlingen med en tårevåt økologijammer om at alt i Universet henger sammen i en stor, lykkelig felles-avhengighet. Som for øvrig er feil, for Universet er et smell som flykter fra seg selv og bare kan defineres som konstant forandring.
Jentungen er en eufemisert overlever som er instruert til å spille med voksent bokserfjes. Jeg leste for bare et par uker siden: «De kalte oss løvetannbarn, men hele tida var vi redde og hadde det vondt».
Denne hjerteløse forskjønnelsen av fattigdom går bortimot den samme barnemisbruks-ruta som «Slumdog millionaire». Det skal vi ha vett til å gjennomskue.