Asterix og Obelix møter britene
Fransk komedie. 2012. 1 time, 56 minutter. 7 år. Regi: Laurent Tirard. Med: Gerard Depardieu, Edouard Baer, Catherine Deneuve.
Denne Asterix-filmen markerer et trist vendepunkt. Den er en ufransk festforestilling i misbrukte muligheter, den er som en lat og jabbete Hollywood-film med sjabert sparebudsjett eller en litt uopplagt KLM-episode. Den sjarmerende, direkte Asterix-humoren forsvinner i uttværa alminneligheter og ubegripelig småjentesmisk.
Historien er altfor god til å bli skusla vekk. Urte-gallerne blir tilkalt av den engelske dronninga Catherine Deneuve, som likner en stråleskadd stueplante, for å hjelpe de ubehjelpelige britene mot romernes invasjon.
Det kunne blitt en enkel og slagkraftig oppvisning i repeterte russlagsmål, en deilig taxikø-begivenhet for deltakere med parodisk kroppspråk. Det gjør det ikke: Asterix er bare opptatt av damer. Dronningens ordonnans er bare opptatt av å ta vare på sin forlovede (Charlotte Lebon), som ser ut som en avstøpning av Pippa bakfra. Den medbrakte ungdomsgalleren fjomser rundt på frierferder, og det enkle dyret Obelix vikles inn i et ydmykende eventyr med en engelsk guvernante.
I utkanten av dette idiotiet går folk rundt og snakker enten med skolerevy-betoning eller frognersk landsmål, men samtalene siger som snott av nyknuste baller. Nja. Omtrent sånn. Vikinger tilkalles som leiesoldater uten rett til å utdele fredspriser, men de deltar med lite annet enn barbrysta overvekt.
Slagsmålene da? Neeei. Gallerne roter vekk tønna med trylledrikk, så det blir ikke så mye slåsskamp. I stedet sier man ting som: «Det kalles håp, og det er alt de har». Jeg har tvitre-diskutert med Erlend Loe om det ville vært moro med en Hulken-film der han holder seg. Her holder Gallia seg, og det er leit.