Det gjør noe med filmen. Sam Mendes er en uegna Bond-regissør. I den litt besværlige delen av virkeligheten der voksne menn går rundt og kaller hverandre for 007 og Q og sånn, reddes opplevelsen ved at agentyrket er et sted der man kan trekke seg tilbake fra livets følsomhet og nyte den kjølige kynismens vernende blodtrykksfall. Sam Mendes ser seg om: Der er det en fyr som kanskje er lei seg! Sorry, Sam, men det driter vi i. Vi er her for stuntene.
Home Alone-kopieringa er OK, men ikke fullført. Det meste mangler
Det starter bra. Daniel Craig ignorerer faren for skadd grådress og klatrer på togtak fordi han må få tak i harddisken med navnene til Nato-agentene — ei liste som Assange antakelig har allerede. Det dramatiske skjer, og det skal jeg ikke fortelle.
Men et lite stykke uti filmen får vi en Bond med kryptonitt-syndromet. Han er ikke helt i form lenger. Det blir vi selvsagt nervøse av, for nervøsitet er en Mendes-ting, men underholdende er det ikke. Det er også litt trist at Ralph Fiennes torpederer MI6 ved å ville pensjonere alle (moderne kultursykdom) - han vil at M skal melde overgang til hundelufter-patruljen, og det samme med Bond. Han er for gammel. Mannen kan aldri ha sett Roger Moore.
Synet av et plutselig smell er så kjærkomment at jeg nesten hadde tårer i øynene av lykke, for jeg var redd for at Fiennes ville fortelle om barndommen sin. Jeg skal heller ikke røpe smellet, men det setter en slags fart i filmen, og plutselig er vi på kasino i Macao. Der kommer en ung assistent fra MI6 og utøver litt gubbete seksuell sjargong sammen med agenten. Det ville vært ganske pinlig også uten de siste ukenes nyheter.
Sam forsøker på en play it again med Bonds seksualitet, men det funker ikke for Daniel Craig. Han ser ikke ut som en litt pjolterkåt handelsreisende, slik Connery og Moore gjorde. Derfor er heller ikke den murrende mataharien Severine en god idé. Hun oppfører seg som porno-nips og har deretter muskelkrevende turnsex med den oppsøkende agenten bak doggete dusjglass. Det er heller ikke kult.
Så kommer altså Bardem med sitt nyblonde silikonhår og ser ut som en veldig åpen åttitallsfrisør. Bardem er en psykologisk Bond-skurk. Han er ikke ute etter verdensherredømme, han har et bittert og sjukt morsbilde og kunne like gjerne ha sittet på Skøyen og lekt med papirdokker av tempelriddere. Skuespilleren må ha fått beskjed om å hive på med ildfull mimikk, så det gjør han. Slik blir Bardem verken farlig eller interessant. I sluttklimakset gjennomgår ansiktet hans i løpet av sekunder så mange forskjellige rykninger at det ville vært rekord også i Spastikerlauget.
Klimakset kommer i Skottland. Der spiller Albert Finney en slags Bilbo, og det er OK. Men filmen vandrer over i en annen genre der det er anekdoteskapende hvis en mann går gjennom isen. Home Alone-kopieringa er OK, men ikke fullført. Det meste mangler.