Millenniets Moskva er en slags Anne-Cath. Vestly-katastrofe i den forstand at 50-tallet må være blitt så gjennomtrengende skadd av kjernefysisk stråling at det aldri ble borte. Mor og far spiller slitt backgammon på kjøkkenbordet. Jeg er sikker på at de ikke har taco på lørdagskvelden.
Handlingen er sånn at bilen ble nanofisert av fortidas vitenskapsmenn i Sovjetunionen. Derfor kommer forskerunderets etterkommere i lange frakker og vil ha kjøretøyet tilbake. Ønsker de verdensherredømme? Vil de gi bilen gratis parkering utenfor rushtidene? Det vet vi ikke, men Langfrakkene er vittige anakronister som forsterker filmens identitet som barneunderholdning fra den gang unger gikk i tjukke ullsokker som det luktet dau sau og tåfis-spray av.
Også denne filmen blir en slags «Kiss-Ass», for gutten i den flygende bilen farer gjennom Moscow nights og redder bebier fra brennende bygninger. Utover det er den nifst uinteressant. «Black lightning» har til og med den gamle vitsen om fylliken som slutter å drikke da han ser bilen fly.