Er Vandreren en Guds engel, men det er han ikke, og er han beskyttet av Guds vilje, men det er han jo ikke – og når alt kommer til alt er kanskje ordene i Elis bok bare et uttrykk for desperat og patetisk håp om frelse.
Pen er filmen i hvert fall. Så pen at den kunne blitt Frøken Norge en dag da Hardangerfjorden til og med stilte opp i bunad.
Fargene er vakkert avstemt brune, som på foto-utstillinger rundt 1969. Eventyr-aktig skogbunn med løvdekka mann, humørløst bladfall og en mager katt som lukter på likets tær. Bak en beige busk sitter Denzel Washington med Kaizers-maske og diger bue, for han skal ha pus til middag.
En stund ser «The book of Eli» ut som «The road» uten barn. Denzel W. vandrer i den påtakelig uforklarte intetheten som en like uforklart overlevende inntil han treffer Mad Max-bander av iltre kannibaler som likner motorsykkelbander og egentlig skulle ha blitt gamle i videohyllene på 1980-tallet. Sanden støver som en påminnelse om Clint Eastwoods navnløse præriemann uten navn. Denzel steker katt, hører Ipod-musikk, vasker seg med våtserviett.
Men så kommer han til en kopi av gammel western-by, og der regjerer saloon-eieren Gary Oldman. Ordføreren Oldman er ute etter Elis bok, for han vet at ordene i boka kan få menneskene til å gjøre hva du vil. Han tar på seg silke-kimono og snuser på blid dame, han har hippie-kjeder og er en ekkel mann. Da han får høre at Vandreren har Eli-boka setter han opp en gammeldags cowboy-posse for å ta ham, og Washington utfører avsindige voldsmirakler som i muntrere historier ville ha betydd at han var CIA-mann med hukommelsestap. Solara blir sendt til Vandreren med tilbud om sex, men gubben er så til de grader i konflikt med Maslow at han ikke ville ha tent på nybada Doris Day i one-piece. Så ber han bordbønn med den takknemlige dama. Mr. Smith goes to Armageddon.
Filmen er fascinerende, men vasete. Denzel og Solara kommer til et avsides Erlend Loe-hus i ødemarken, men det er ikke noe poeng med det heller. Mot slutten antyder hovedpersonen at han kanskje ble så ivrig etter å beskytte boka at han glemte å leve etter den. Hallo, statskirken! Kan den ha vært til dere? Nei, jeg er enig i det. Egentlig ikke. Egentlig ingen. «The book of Eli» handler om en Ingen som ser ut som Noen, men mangler både DNA og fingeravtrykk.