I Agnieszka Wojtowicz-Vosloos dramathriller «After.life» ligger Christina Ricci uendelig naken på begravelses-sminkeren Liam Neesons iskalde plastbord. Men er hun død? Er hun levende? Har du kalde tær? Kan man bli forkjøla av å se på nordenvinden? Kan man bli klok av å stirre på sin egen pust?
Ricci er død, men uenig i det. Neeson er litt irritert over de dødes manglende vilje til å akseptere nedgraving og insisterer på at han har den relativt sjeldne gaven at han kan snakke med lik.
Vi tror liksom ikke helt på ham, men det er også klin umulig å godta at Ricci skulle ha blitt erklært stein dau som Michelin-flat hamster på motorveien mens hun egentlig var levende. Det blir enda merkeligere når en halvråtten likhus-gamling også står opp fra sitt leie.
Filmen hadde åpenbart tenkt at vi skulle mistenke Neeson for å være en smågal seriemorder. I så fall må han ha klart å lure alle sykehus-legene før han fikk tilgang til den ikke-døde kroppen. Og der stanser historien. Dama er død. Ferdig med det. At de døde skulle være bevisste, pustende vesener helt til de blir lagt klamme av klaus i kista si er egentlig bare en uinteressant sadisme. Resten av filmen består av parodisk overhøytidelighet og et filmatisk jåleri som i hjem med hjernemasse kommer til å framkalle fnis og humring.
Chandler Canterbury er den lille gutten som spilte sønn til Nicolas Cage i «Knowing».