Den evindelige og kanskje lykkelig-intuitive hverdagsklaginga kommer kanskje av at huttetuene er helt ute av stand til å løse problemene sine. Alt går på ubehandla egosentrisiteter og andre følsomheter.
Nå kommer poenget: Er huttetuene egentlig et bilde på den normale kjernefamiliens intellektuelt tilbakestående fravær av filosofisk beredskap i en komplisert samlivsverden? Ja, de er det. For de ble skapt av fantasien til en sint ni-åring som ville rømme fra farløst hjem fordi mamma hadde fått verdens teiteste kjæreste og ikke hadde tid til hulene hans.
Men i huttetuenes land blir guttungen konge. for ellers ville de ha spist ham opp. Og som konge blir han skikkelig rødgrønn i kjeften. Ved magi og stormannsgalskap skal han fikse alle problemer, så nå kan festen begynne.
Visuelt er filmen en fest. Særlig for oss som fort ble lei av estetisk minimalisme. Huttetuene bygger en framtidsby av bøyde trær, et slags wookie-paradis, et organisk virvar-verk som slynger seg i vakre svinger fra en frodig arkitektonisk framtid fjernt fra vårt norske marmorhelvete. Huttetuene er dessuten skjønne, direkte, melankolske og lodne som medie-eksperter fra Bergen. Gutten spilles av Max Records og har et levende, rørende ansikt som kunne ha tilhørt en virkelig gutt.
Det er en fiffig film, for den sinte sønnen og kongen lærer at det slett ikke er lett å gjøre alle lykkelige, og at noen ganger må man bare sitte ned og lytte til hverandres svake sider i smertestillende snillhet. Det er et enkelt budskap. Det funker fint i en poetisk film.