Førtiåringer er samtidas verste klagere. Hvis de ikke kan reise til Barcelona fire ganger i året eller sykle til Kilimanjaro på en sykkel til 40.000 føler de at livet gikk fra dem. Nei faderen, der skal ungene ha mat igjen! Hekkan for et mas!
Steve Carell og Tina Fey spiller en «Natt på Manhattan»-inspirert mareritt-komedie om et livstrøtt småbarns-ektepar som havner på kjøret i New York fordi de tar restaurantbordet til noen som morderne er ute etter. Mye av filmen består av utblokka sitcom-vitser, men sitcoms er en form for gruppe-standup og skal ikke åpne for innlevelse. I en film bør du i det minste lure på hvordan det kommer til å gå. Den følelsen skranter i «Date night». Det finnes noen få minutters ekte moro spredt i filmen som proteinet i pølsa eller kjøttbiter i kafeteria-lapskausen. Men i hovedsak underyter manusforfatteren, som sikkert er en skilt, ensom fyr som forsøker å rettferdiggjøre at han tilbringer fire kvelder i uka på tåpelig belyste shotsbarer der han forsøker å snakke om indiske forfattere med tjuefem år gamle vikarbyrå-ansatte med brennevinskolikk.
Filmen sleper med beina, den seiger det, den har honningledd, den har sviskeknær og blir til slutt gjennomsiktig som en influensableik glassmanet da ekteparet skal strippe for statsadvokaten. Da er det sånn: Gå og tiss. Ta med hunden og potetchipsen. Ta med ipaden eller Kindlen med Krig og Fred. Ikke kom tilbake på lenge.
Tina Fey er en skikkelig stilig komeditante. Steve Carell framfører en tiendedels mini-karikatur av bror til Cary Grant, og egentlig er han ganske flink. Mark Wahlberg har en overkropp som antakelig ble oppfunnet for Blu-ray, og ellers består filmen av rusk i øynene.