Gerard Butler spiller kausjonshai og en skøyer som sjøl skylder alle penger, en sånn fyr som av og til er tiltalende på film, men ettersøkt og avskydd i virkeligheten. Aniston skal forsøke å se ut som grave-journalist, men hun har et lattervekkende Paradise Hotel-hår, er oppfarende og ustabil på en etnogen jentebloggmåte og tenkinga hennes ser ut som øynene til Miss Universe-kandidater når de skal redegjøre for det islandske statsbudsjettet. En blind, døv og dopa redaktør ville ha sparka Aniston før hun rakk å velte vann-dispensoriet.
Bulken får 5000 dollar for å hente inn sin blonde bambi-eks, for hun har jumpa kausjon, sjøl om hun som nevnt er reporter og lettere å finne enn en togkonduktør på Jærbanen.
Før hovedpersonene får skylda for all den globalvarmende elendigheten: En fryktelig komiker som heter Jason Sudeikis spiller Anistons flørtete kollega. Han har kommunikasjonsdirektør-bart, han er som isflaket mot «Titanic», han er som Bush mot Irak, han er som Kristin Halvorsen mot Hardanger.
Jennifer Aniston har mista mye av Friends-karismaen sin for hun ble dumpa over hele People Magazine-coveret, og da blir du kvikt middelaldrende. Butler er bare ukjent. Svigermor di tror han er noe som Poirot frikjente, og Butler sier at golfkøllene er for keivhendte og han som skjøt var høyrehendt og hvor tar han det fra?
Mesteparten av filmen går med til å ydmyke den kvinnelige reporteren på en hemma-aggressiv boys-will-be-boys-måte, for herrer er så mye klokere enn kvinner og utsmarter dem fortere enn Stephen Hawkin tar den lille multiplikasjonstabellen. Det ser teit ut. Aniston og Bukken er fine ut når de blir følsomme og sentimentale sammen. Alle tror at kynisme selger. Det er feil. Fine mennesker, sterke følelser og voldsomme lidenskapshandlinger selger film.