Fargene skinner som fantasier fra et ekstremt vellykka mareritt, skarpheten er mekanisk perfekt på en kvasi-religiøs måte. Du rammes av den irrasjonelle forestillingen at du ser verden slik den egentlig er. Du innbiller deg at du kan se 3D-effekter i 2D-bildene.
Som en hypnotisert og rottefanga gnager lot jeg meg virkelig fange av den første halvtimen til «Alice in Wonderland». Mia Wasikowska ser ut som den djevlebedekte Mia Farrow i hovedrollen, og man følger villig med henne ned i barndommens krattskjul, der maniske og udechiffrerbare freudianske figurer involverer henne i dramatiske hendelser som reflekterer en angstfauna av pubertetskriser. Det er i denne overgangsfasen at kvinnenes århundre starter: Dette er min drøm. Nå overtar jeg.
Men har Burton tenkt det? Har Burton tenkt noe i det hele tatt? Eller rettere sagt: Har den rutinerte borgerskaps-gotheren følt noe? Burton er en kald fyr. Briljansen hans er udeltakende og nesten misantropisk. Han deler seg ikke med noen, og denne litt kjipe eksklusiviteten har han til felles med Johnny Depp. Depp spiller bare ekstremt stiliserte raringer. Cornelis V. synger: «Du kan men vill inte göra, en sång om lyckan den sköra». Det er en sang om klovnens kulde, og skuespilleren Johnny Depp er egentlig bare en perfekt forkledning. Han kan ha rare tenner, oppspilte øyne, fargefråtsende hatter og ensomhet og kulde. Han leker gjemsel.
Tim Burton er ikke i stand til å skape en spennende film. Det finnes ingen sympati eller frykt i «Alice in Wonderland», og det gjør den til et eksotisk kunstverk, men en elendig opplevelse. Kjedsomheten melder seg etter en drøy halvtime, og du får lyst til å se «Lille kylling» i stedet.