Mens handlingen i hollywoodfilmer ofte er slik at du straks gjetter grunnrisset, holder Sláma kortene mer skjult. Det er deilig å se en film der overraskelsene triller inn hulter til bulter og ganske uforutsigbart.
Etter hvert avslører han at en av personene strever med sin seksuelle identitet. Men selv ikke da, når klisjeene potensielt står i kø, går det som forventet. En stund kan man riktignok føle at alt rotes til av frustrerte og fulle folk fra bygd og by. Men så fester regissøren grepet i en stigende formkurve. Det er dyktig gjort.
Persongalleriet er på intet vis av det glatte, vellykkede slaget. En ung mann (navnløs) forlater Praha og blir naturfaglærer i en skole på landet. Åpningsscenen der en svett, resignert rektor tar imot ham, er ubetalelig god. Snakk om at livet på bygda kan være kjipt og usjarmerende!
Snart møter læreren mennesker som strever med å holde mismot og alkohol fra livet. Bondekona Marie, hennes tenåringssønn og diverse andre figurer føler tydeligvis at lykken strøk forbi dem for en god stund siden.
Kan unge som gamle finne noen å elske? Klarer mennesket å like seg selv når alt går på tverke? Bryr en høyere makt seg om hva menneskebarna strever med på jord? Tåler bygdedyret den som framstår som homofil?
Jeg liker hvordan Sláma på stillferdig vis fletter inn sine eksistensielle spørsmål og gir dem tonefølge av en musikk som har kraft til å løfte undringen. Scenen der den homofile prøver å berøre den utkårede, er meget vakkert spilt og utført.
Dessuten mestrer regissøren de lange, flotte tagninger. Bare én ting irriterer skikkelig: Lyssettingen. Noe er helt feil når man stadig tenker at det som skal se ut som sol i fjeset på folk, må være kunstig lampelys.
Bortsett fra det har Sláma levert en filmperle fra Tsjekkia.
kristin.aalen@aftenbladet.no