De møter hindringer. De mangler et sted å øve. De tøffe gatedanserne må lære seg å samarbeide med skolerte ballettdansere. Kulturkrasj de luxe. Det er ikke lett. Men alle lærer noe. Vi som ser på også.
Dialogen er krøkkete, det formelbaserte plottet er forutsigbart og brukt minst 100 ganger før. Karakterene er klisjeer. Legendariske dansefilmer som «Saturday Night Fever» og «Flashdance» har omrent samme tematikk som «Streetdance». De er blitt klassikere fordi de var trendsettende stilskapere. Det er ikke «Streetdance», denne ensemblefilmen surfer på en trygg og etablert bølge som snart har nådd land.
For selv om dansernes prestasjoner imponerer teknisk og akrobatisk: det er lite og ingenting nytt her. Breakdance og electric boogie gapte vi imponert av allerede tidlig på 80-tallet. Siden har vi sett alle triksene igjen og igjen – i musikkvideoer og i tv-serier som «So you think you can dance».
Inspirasjon fra banebrytende dansetrinn i Michael og Janet Jacksons musikkvideoer er denne gjengen heller ikke de første som har hentet.
På papiret er det altså lite som funker med «Streetdance». Så hvorfor likte jeg den likevel – der og da? På grunn av de unge dansernes intense energi og engasjement. Den aldeles fantastiske musikken. At filmen tar seg veldig bra ut i 3D. Og at det tross alt nesten ikke går an ikke å bli grepet av denne forslitte, pompøse, men alltid følelsesladde filmfortellingen.