Det går alltid på trynet når barnefilmer skal ha moral. Budskapet i "Hårete hevn" er at det ikke skulle vært bebyggelse på Storhaug, Våland, Ullandhaug, Tasta eller Hillevåg fordi det en gang i tida bodde dyr der. Filmens menneske-dust Brendan Fraser jobber for utbyggere av vakre heimer i friske naturomgivelser, men han er skurken. I skogbrynet vokter urbefolkningen i form av en ond vaskebjørn som leder en hemmelig skare av utspekulerte, paramilitære pelsdotter som utsetter mennesker de ikke liker, for naturbaserte former for tortur.
Det går veldig ille for Brendan Fraser, men i likhet med Terroristakademiet lærer filmer som dette barna våre at de skal være følelseskalde og medlidenhetslikegyldige fanatikere. Hvis en naturfiende lider, da gleder skogen seg. Fraser blir også miskjent og misforstått av kona Brooke Shields og en misfornøyd sønn, mens han sjikaneres og ydmykes av en japansk sjef med indisk investor. Verre kan ikke skjebnen til den hvite middelklasse-mannen beskrives. Og da øvrigheta får sperret inn den fanatiske rottegjengen i et slags Guantánamo, går det ikke bedre enn at den dumme Fraser er blitt ideologisk hjernevaska og slipper dem fri.
Filmen er ganske vittig i begynnelsen og slutten, men i et langt og tværete midtparti føles handlingen mer som en humørløs skildring av lidelse. Det kan være meg. Jeg har beholdt evnen til å syns synd på amerikanere.